I urskogen

Av Morten Harry Olsen (f. 1960)

Han spiste en utmerket treretters middag på Annen Etage; gåseleverpaté, chateaubriand og sjokolademousse. Det var fødselsdagen hans, og for en gangs skyld ga han pokker i hjerteproblemene og unte seg både fet saus og søt dessert. Etter middagen drakk han to konjakk og røkte en sigar. Atmosfæren i restauranten var rolig og behagelig, kelnerne var vennlige, det var en vellykket aften.

                Da han kom ut, hadde det stoppet å regne, og luften var så ren og frisk som den kunne bli i Oslo sentrum. Han bestemte seg for å spasere hjem fordi måltidet ennå satt i kroppen. Han skrådde rolig over Karl Johan.

                Det sto en lang kø mennesker utenfor et av disse glorete stedene. Noen av dem betraktet ham nysgjerrig, og han ventet å høre tilrop, men de kom ikke. I stedet gikk døren opp, og to unge gutter veltet ut, tett sammenfiltret, mens de slo og sparket hverandre. Pettersen stoppet. Køen rygget tilbake, og noen piker skrek. Den ene av guttene falt ned på hender og knær, og den andre nyttet anledningen til å gi ham et kraftig spark i ansiktet.

                Pettersen så på de andre som sto omkring, men det var visst ingen som tenkte på å gripe inn, det var som om denne slåsskampen var en privat sak. Den stående sparket på ny. Det ble for mye for Pettersen. Han grep fast omkring paraplyen, gikk tett inntil den stående og stakk paraplyspissen inn mot guttens høyre øye. Gutten bråstoppet.

                «Jeg vil ikke tolerere slik oppførsel på offentlig sted.»

                Gutten glodde på ham. «Jeg er dørvakt på detta stedet.»

                «Da foreslår jeg at dere går inn og fortsetter.»

                «Han yppa te bråk.»

                «Det har det vel vært nok av nå.»

                De ble stående slik noen sekunder. Den tapende kom seg langsomt på bena og sjanglet vekk fra alt sammen. Pettersen tok noen skritt bakover, vendte om og gikk hurtig oppover Karl Johan mot Akersgaten. Hjertet hamret i brystet, og Petersen fant frem en nitro-pille. Hele kvelden og den gode følelsen var spolert. Han hadde sett mennesker oppføre seg som dyr tidligere, da han fortsatt underviste, men det var lenge siden, og han var ikke forberedt på slike hendelser nå.

                Han var på vei forbi regjeringsbygningene da han hørte løpende skritt bak seg. Det var dørvakten. Han sa: «Ska’kke legga deg oppi ting du’kke har no me’», og så langet han ut et hardt slag som traff Pettersen midt i ansiktet.

                Til å begynne med følte Pettersen ingen ting annet enn forundring. Sjokket lammet både hjerne og nerver. Så gikk en brå iling gjennom hodet, og han lukket øynene. Da han fikk dem opp igjen, var gutten borte, men det hadde ingen betydning. Pettersen kjente en dyp kvalme fare gjennom kroppen. Han gikk forsiktig inn på gressplenen, satte seg ned og ventet til kvalmen dempet seg. Det tok noen minutter, så reiste han seg forsiktig, ikke helt sikker på om han ville være i stand til å stå oppreist, men det gikk. Det gjorde vondt i selve ansiktet nå, ikke bare i hodet. Han kjente på ansiktet og oppdaget at nesen satt merkelig løst, og at han ble våt på hendene. Han holdt hånden opp foran seg og så at den var mørk av blod. Da han så etter, viste det seg at hele skjortebrystet og jakkefronten var tilsølt av blod i nesten utrolige mengder.

                Han forsto ikke at han fortsatt kunne være i live, at han kunne miste så mye blod og overleve, at hjertet virkelig tålte belastningen det fikk denne absurde kvelden. Men da han lyttet til det, viste det seg at det slo påfallende rolig. Han ble imponert over sin egen fatning.

                Han gikk ut på fortauet igjen. En bil passerte, og han viftet til den. Den stoppet ikke. Flere andre biler kjørte forbi. Til sist kom en drosje med lampen tent. Pettersen tok et skritt ut i gaten og vinket. Drosjen saktnet farten, men da sjåføren fikk øye på ham, kjørte han bare forbi, og Pettersen forsto at han ville være nødt til å gå til Legevakten.

                Han holdt seg til de mest forlatte gatene. Det gikk sakte, men han kom frem til slutt. Det var ingen andre der. Han kom rett inn til en lege, som fastslo at nesen hans var brukket, og sa at han måtte til Ullevål. En hyggelig sykesøster ringte etter en drosje til ham.

 

I venterommet på Ullevål travet en mann frem og tilbake. Han stoppet ikke da Pettersen kom inn og satte seg på en av benkene. Det var en svarthåret ung mann i blå gabardinbukser og svart skinnjakke. Etter et par minutter satte han seg på benken rett overfor Pettersen og sa: «Fått bank?»

                Mannen hadde svært ubehagelige øyne, mørke og stikkende. Ansiktet var smalt og spisst som en gnagers. Pettersen ønsket ikke noen samtale. Han bare nikket.

                «Fikk kammeraten min også ass. Skikkelig juling. Trukke han ståre over, ass. De ga han en skikkelig overhaling, men dem skakke sleppe unna så lett. Vi veit hvem de er, og vi har gode venner som kan ta seg arem.»

                «Jeg går ut fra det», sa Pettersen.

                Mannens øyne smalnet, og det kom et anstrøk av sadisme i blikket. «Skakke kødde med meg, gammern, ellers fåru deg en til.»

                Pettersen kjente at han var trett og hadde vondt i hele kroppen, og det var tross alt bedre å la seg kue enn å risikere noe. Han så ned i gulvet og sa: «Beklager, det var ikke ment slik.»

                «Det er bedre, gammern», sa mannen. Så reiste han seg og begynte å trave omkring i venteværelset igjen. Han smilte.

                En dør gikk opp og en sykesøster kom ut, så på mannen og sa: «Du kan komme nå.» De forsvant, og Pettersen var alene noen minutter. Så kom sykesøsteren tilbake igjen og spurte ham om navn og adresse og hva som hadde hendt. Hun noterte alt på et skjema og førte Pettersen inn til en ung lege med velpleid skjegg.

                Legen satt og snakket inn i en diktafon. Det meste av det han sa, var uforståelig. Mye var latin. Allikevel forsto Pettersen at legen snakket om kameraten til mannen på venteværelset.

                «Hva er det som har hendt med deg, da?» sa legen da han var ferdig.

                Pettersen fortalte kort om kveldens begivenheter mens legen undersøkte ansiktet hans.

                «Du har brukket nesen», sa han til slutt. «Ellers er alt i orden, ser det ut til. Nesen gror ganske hurtig. Du kommer til å ha et par skikkelige blåøyne et par uker fremover. Det er ikke så galt. Du skulle sett den forrige stakkaren som var her inne.»

                «Jeg snakket med ledsageren hans på venteværelset. En riktig ubehagelig ung mann.»

                «Bøller», sa legen. «Slike folk er stamgjester her. Det er knapt nok en helg da de ikke kommer med småskader. Men nå …» Han trakk på skuldrene.

                «Den unge mannen sa at kameraten hans hadde fått en skikkelig overhaling. Han uttrykte seg slik.»

                «Det er mildt sagt.» Legen satte seg tilbake i stolen, og kroppen hans sank sammen og han ristet på hodet med en trett mine. «De hadde knekket praktisk talt hvert eneste ben i kroppen på ham. Begge lungene punktert. Nyrene ødelagt. Kraniebrudd. Det ene øyet var revet ut. Synsnerven ødelagt. Han blir blind på det, kanskje på det andre også, hvis han overlever.» Han gned seg hardt i øynene med håndbakene. «Vel vel.»

                «Det kan være like bra, vel», sa Pettersen. «Det er selvsagt fryktelig å si det, men jeg er like glad. Jeg tør snart ikke gå ut mer.»

                Legen nikket. «Jeg skjønner hva du mener, men statistisk sett er det faktisk sjelden de går løs på utenforstående. Åtti prosent av tiden er det mennesker av sin egen sort de river i filler. Du er et unntak, dessverre.»

                «Jeg så at De stusset over fødselsdatoen min», sa Pettersen. «Jeg ser mye eldre ut enn jeg er. Det hvite håret ligger til familien. Men jeg begynner etter hvert å føle meg så gammel som jeg ser ut til å være. Det virker som alt blir mer og mer voldsomt og vulgært. Jeg tok på meg denne smokingen i kveld for å feire fødselsdagen min. Det er sjelden jeg får anledning til å bruke den, men jeg liker virkelig å ha på meg en smoking. Nå er den ødelagt av alt dette blodet.»

                «Ja.» legen så lenge på ham. «Ja. Vel, jeg får gjøre jobben min.» Han la hendene på Pettersens ansikt, grep nesen mellom tommel og pekefinger og brøt på den med en brå bevegelse. Tårene flommet i Pettersens øyne, og han hikstet av smerten.

                «Se så», sa legen. «Den sto litt skjevt, men jeg tror den skal bli bra nå. Du får se når hevelsen går ned. Hvis den ikke sitter rett, får du bare komme tilbake. Det er ikke store saken å knekke den opp igjen så lenge bruddet er ferskt.»

                Pettersen tørket tårene. «Takk», sa han. «Er det mulig for dere å ringe etter en drosje?»

                «Selvfølgelig.»

                Pettersen ventet utenfor. For første gang etter hjerteoperasjonen følte han trang til en sigarett. Det var ikke helt mørkt; natten hadde et dypt blått skjær. Det var mildt. Han begynte å føle seg roligere. Han kikket på armbåndsuret. Klokken var nesten to. Han hadde ikke vært oppe så sent så lenge han kunne huske. Fødselsdagen hans var over, og ødelagt. Det gode måltidet, konjakken og sigaren lå langt, langt tilbake. Han angret på at han hadde gått ut for å feire. Han skulle ha sittet trygt og komfortabelt hjemme, drukket en førsteklasses vin og lest en god bok. Han følte seg ikke lenger i slekt med de menneskene som var ute på natten.

                Drosjen kom omsider. Pettersen satte seg inn og oppga adressen. De kjørte gjennom det øde, dårlig opplyste sykehusområdet. Pettersen hadde ikke vært på Ullevål tidligere, og var forbløffet over hvor stort komplekset var.

                Like etter en sving spratt en mann plutselig frem i veien, og drosjen traff ham med et dumpt smell. Sjåføren skrek: «Helvete!» og bråbremset. Pettersen ble kastet om kull i setet. Et øyeblikk sto tiden helt stille, og han tenkte ingen ting og følte ingen ting. Sjåføren føk ut av bilen. Pettersen kom seg opp. Det slo ham at han hadde mistet paraplyen sin en eller annen gang i løpet av denne kvelden som helt lot til å mangle ende.

                Han åpnet døren og gikk ut av bilen. Drosjesjåføren satt på huk ved siden av mannen de hadde kjørt på. Han lå slengt ut i veikanten, og lemmene hans sprikte forvridd og leddløst til alle kanter. Pettersen gikk nærmere og så at det var den unge mannen fra venteværelset.

                Sjåføren rettet seg opp og så på Pettersen. Han var hvit i ansiktet og åpenbart livredd. Pettersen betraktet ham med en slags kjølig interesse. Det var ikke så ofte han så nøye på drosjesjåfører. Denne var en mann i femtiårene med rundt ansikt og lyst, tynt hår.

                «Han er død!» sa sjåføren. Stemmen hans var tynn og dirrende. «Han har brukket nakken.»

                «Det spiller ingen rolle.»

                Sjåføren blunket mot ham.

                Pettersens sa: «Jeg kjenner til denne mannen. Han er en – han var en pøbel og en bråkmaker. Det er ingen som vil savne ham. Nå kjører vi.» Han kjente en kald glede da han sa ordene.

                «Jeg kan ikke bare gjøre det.»

                Det slo Pettersen at han til sist hadde truffet et anstendig menneske. Han sa: «Er De gift?»

                «Ja.»

                «Barn?»

                «Ja, to stykker. En gutt og ei jente.» Han begynte å gråte stille.

                «Ta det rolig», sa Pettersen. «Kjører De ofte på mennesker?»

                Sjåføren ble enda hvitere i ansiktet. «Erru gærn! Dette er det første skikkelige uhellet jeg har hatt, og jeg har kjørt taxi i over tredve år.»

                «Det var jo ikke Deres skyld. Mannen var ingen ting å samle på. De vil bare få ubehageligheter med vennene hans hvis De melder Dem. De skjønner hva jeg mener.»

                Sjåføren ristet på hodet.

                Pettersen gikk nærmere og pekte på ansiktet sitt. «Ser De dette. Det var han som gjorde det.» Da han sa det, kjente han at det var sant.

                Sjåføren rygget tilbake. Pettersen så at han hadde vunnet. Han grep sjåføren i jakkeermet og trakk ham mot bilen. «Kom, så kjører vi. Dette har aldri hendt. Nå kjører De meg hjem, og så drar De hjem til Dem selv og ordner bilen.» Han satte seg inn i baksetet og ventet med åpen dør.

                Sjåføren så lenge på ham. Så kikket han på liket, og så tilbake på Pettersen igjen. Plutselig løp han rundt bilen, satte seg inn i førersetet og kjørte av gårde.

                Pettersen lente seg tilbake i setet og lukket øynene. Han følte seg lettet og glad.

Fra En dans til, 1988

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 05.02.2013

© Cappelen Damm AS