Søstrene i parken

Gro Dahle (f. 1962)

De tre søstrene gikk side om side i parken en våt vårdag i mars. Storepupp var den eldste av pikene. Hun gikk og puppet seg riktig til med puppene sine. Som en prinsessekake. Mellompupp gikk ved siden av og var sånn midt-i-mellom over hele seg. Hun struttet som bare det med sine to. Men helt ute til venstre gikk Bittelillepupp med sine bitte, bitte små rosenkåler som to hemmeligheter foran på brystet. Hun gikk så langt ut til kanten at hun fikk alle kvistene i ansiktet. Men det gjorde ingenting, for hun var fjorten og forholdsvis glad.

Da de var kommet halvveis gjennom parken, så Bittelillepupp lenge på Storepupp. – Hvordan føles det for deg, Storepupp, å ha sånne store store?

– Å, det føles slik det ser ut, det, Bittelille. Det føles som to store hvite skip på cruise over Middelhavet.

– Ja vel, sa Bittelillepupp og så for seg to store hvite båter duvende side om side i det varme middelhavsvannet. Det måtte være ganske behagelig, tenkte hun.

Litt etterpå måtte Bittelillepupp spørre igjen.

– Du Mellom, hvordan føles det for deg, da, å ha to sånne struttende slik? – Å, det føles akkurat slik det ser ut, sa hun stolt. – Det føles akkurat som to valper eller marsvin som hopper og danser under blusen og vil fram. – Å ja? sa Bittelillepupp og så nedover seg selv. – Du da, Bittelille? spurte søstrene forsiktig og så på Bittelillepupp, som var bitte liten fra halsen og helt ned til hælen. – Det føles akkurat som det ser ut, sa Bittelillepupp. – Det føles som et lite vindpust i et lite siv, det. Og slik gikk de langs grusstiene i parken og var fornøyde med å være jenter slik bare jenter kan være det. Da de kom til de tre lønnetrærne, traff de en tøffing som var så tøff at han ikke helt visste hvordan han skulle stå for å være tøffest. Storepupp puppet seg opp mer enn noen gang. Og båtene duvet ut på det åpne havet som to danskeferjer over Kattegat. Mellompupp hadde to lubne valper i favnen som spratt opp og ned innunder blusen. Hun eplet seg til, rød og hvit over det hele. Men Bittelille ble enda mindre mellom skulderbladene. Hun vaiet som et lite strå i vinden. Ganske forsiktig.

Gutten ulvet seg til så godt han kunne. Så spanderte han tyggegummi på alle tre. Og etterpå kjørte han tre runder med mopeden, en runde med hver. Storepupp satt foroverlent med sine to skip forsiktig fortøyd til ryggen hans. Han kjente varmen fra henne gjennom jakka og ble heit helt ned i tærne. Mellompupp satt rett opp og ned bak ham. Av og til dultet en av valpene mot ryggen hans. Og han kjente valpen som et lite støt fra hodebunnen og ned ryggsøylen. Bittelillepupp satt bakoverlent og vaiet i vinden. Gutten kjente henne ikke, men han visste at hun var der. Og det holdt. Tre sånne fine jenter, tenkte gutten. Fine som bare jenter kan være det.

 

To måneder seinere satt han og Bittelillepupp i parken på en benk. Og det var sommer – nesten. De spiste smågodt til det iste i tennene. Og hun slapp å være rødhette. Og han slapp å være ulv. – Hvordan føles det å ha så pene ører? spurte gutten. – Det føles akkurat som det ser ut, svarte hun. – Det føles som to rosa konkylier på hver side av hodet. Jeg kan høre havet så ofte jeg vil. Og hvis det er helt stille, kan jeg høre stjernene. Etterpå løp de om kapp til bassenget, og Bittelillepupp hoppet fra timeter’n uten å nøle.

 

Fra Pelsjegerliv, 1991.

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 05.02.2013

© Cappelen Damm AS