Niels Klims underjordiske reise (utdrag)

Ludvig Holberg (1684–1754)

[…]

                Utenom disputatorene, som de underjordiske for moro skyld kaller Masbaki eller munnkjemper, har de også kampleker mellom firbente vesener, både mellom ville og tamme dyr og mellom rovfugler. Dette betalte publikum penger for å se på. Jeg spurte verten min hvordan det kunne ha seg at en så fornuftig nasjon kunne redusere noe så opphøyet som disputasene, – hvor man øver opp argumentasjonsevne, sannhetskjærlighet og forstand, – til rene sirkusleker. Han svarte at disse øvelsene hadde vært høyt ansett i de forlengst svunne barbariske tider, men da man av erfaring forsto at disputasene nærmest kvalte sannheten, gjorde ungdommen skamløs, førte til uroligheter og hemmet virkelige studier, hadde man flyttet dem fra universitetet til sirkuset. Resultatet var blitt at studentene lærte mer ved å holde munn, og leste og tenkte i stedet. Fullstendig overbevist ble jeg ikke av dette svaret, hvor besnærende det enn lød. I byen var det forresten en høyskole eller et universitet, der det ble undervist seriøst og ordentlig i vanlige teoretiske fag. Verten min tok meg med i et auditorium der på en festdag da det skulle kreeres en dr. philos. Det gikk for seg uten seremonier, bortsett fra at kandidaten holdt en grundig og fin forelesning over et fysisk problem. Da han hadde gjort det, førte bestyrerne opp navnet hans blant dem som fikk lov å forelese offentlig. Etter at vi var kommet hjem spurte verten min meg hva jeg syntes, og jeg måtte svare at det unektelig virket litt spedt og magert i forhold til promosjonene hos oss. Jeg skildret hvordan magistre og doktorer ble kreert hos oss, etter at de først hadde disputert. Han rynket pannen da han hørte dette og spurte om hvordan disse disputasene foregikk, hvilket emne de hadde og hva som skilte dem fra de underjordiske. Jeg svarte at det vanligvis dreide seg om interessante lærde emner, spesielt om skikkene, språket og klesdrakten til to gamle nasjoner som i fjern fortid hadde blomstret høyt i Europa. Jeg understreket at jeg selv i tre grundige disputaser hadde tatt for meg de gamles tøfler. Han lo så høyt da han hørte dette at det lød gjennom hele huset. Hans kone kom settende for å få vite hva det var han lo slik av – oppskremt som hun var blitt av ståket. Jeg var imidlertid blitt så forarget at jeg ikke verdiget henne et svar. Det virket opprørende at noen kunne behandle noe så viktig og lærd med hånsord og latter, men da hun fikk høre hva det dreide seg om, lo hun ikke mindre høyt.

                Historien ble snart spredd over hele byen og førte til spydighet på spydighet. Den fikk konen til en av rådsmennene – en særlig lattermild kvinne – omtrent til å stryke med av latter. Hun fikk faktisk feber og døde, det ble hevdet at hun hadde pådratt seg sykdommen under den voldsomme latteren, som hadde ført til overanstrengelse av lungene. Dødsårsaken ble imidlertid ikke fastlagt, det var bare rykter alt sammen. Hun var for øvrig en strålende kvinne og en dyktig husmor med hele syv grener (det er langt fra vanlig blant hennes kjønn). Alle skikkelige trær tok hennes død tungt. […]

 

Fra Niels Klims underjordiske reise, 1741.

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 05.02.2013

© Cappelen Damm AS