Egalias døtre (utdrag)

Gerd Brantenberg (f. 1941)

– Hva skjedde i går kveld, Petronius?

Petronius ristet på hodet. Han skammet seg. Hun måtte ikke få vite det. For alt i verden. Han ville aldri i livet fortelle henne det.

– Du var ute og gikk tur, ikke sant?

Petronius nikket.

– Hvorfor var du ute og gikk tur? Hvorfor kan du ikke holde deg hjemme? Hva skal du ut og reke etter om natten?

– Skulle ned til stranden …

– Hva skulle du der? Fortell sannheten! Skulle du møte noen?

– Nei.

– Er du sikker på det?

– Nei … jeg mener, ja.

– Der har vi det! Du skulle møte noen. Du møtte henne, og så overfalt hun deg. Rev av deg PH’en. Tvang deg til å ligge med henne. Si det som det er, Petronius. Jeg vil jo bare ditt eget beste.

– Men det var ikke sånn! Hun overfalt meg ikke!

– Hva!? Så du gikk altså med på det frivillig! Og etter en stund ombestemte du deg, og forsøkte å trekke deg ut av det, og så tok hun deg med vold!? Ja, jeg kjenner de historiene. Som direktør for sosial velferd har jeg hatt hundrevis av slike historier hvor hysteriske mannekvinnesker kommer og forteller at de har vært utsatt for både det ene og det andre, som de ene og alene selv har utsatt seg for. Hva venter du deg egentlig, Petronius, når du går alene ned til stranden klokken ti om kvelden?

– Men jeg skulle bare snakke med st…

– Bare snakke! Ja, det sier alle de andre, også. Bare snakke. Men du må huske på det, Petronius – jeg sier det til deg som et godt råd fra mor til sønn – du må huske på at en kvinne er en kvinne, og en kvinne krever sitt. Og til syvende og sist ser enhver kvinne på en mann som madrass. Det er det eneste som interesserer henne. Du skal ikke tro at hun vil nøye seg med bare å snakke under slike omstendigheter. Du må tenke på den situasjonen hun er i, Petronius – og at den stakkars lille stangen din opphisser henne, og når mørket faller på, kan du ikke vente at hun vil la seg avspise med en samtale.

                Det var fryktelig. Hun sto der og sa rett ut til ham at han hadde en stang. Han skammet seg over det. Skammet seg over at hun sa det, og at han sto rett overfor henne – med sin nye PH – og at hun kunne se på ham, og fortelle ham at han egentlig burde skjule den. Han glemte nesten at hun fordreide hele historien. Det var nesten en lettelse. Så slapp han å fortelle hvordan det virkelig var. Han bare stirret ned i mønsteret og lot henne fortsette.

– Vanligvis ville slike historier gå rett til Direktørfirmaets Voldsavdeling. Men ettersom du er min sønn, blir du forskånet for det. Slike saker er ytterst pinlige for de mennene som har blitt angrepet.

                – Og hva verre er – de har nesten ingen sjanse til å få farskapsbeskyttelse etterpå. Du kan være glad til at du har en mor som vil beskytte deg, Petronius. En annen ting er at det også ville bli ytterst pinlig for meg på kontoret. En kvinne i min stilling er uhyre utsatt. Men! Akkurat dét skulle jeg nok ha klart!

                Her gjorde hun en liten pause for å understreke sin tapperhet. Hun hadde en sterk rygg. Hun hadde tålt mange påkjenninger. Hun skulle nok også ha klart denne.

– Vi går ikke til noen anmeldelse, Petronius. La oss glemme det. Det er best. Hvem vil bry seg om å ha et mannfolk som er blitt skamfert på denne måten? Nei. Det er best å glemme det. Jeg skal være mild denne gangen. Men én ting er absolutt: Du går ikke til stranden alene mer etter at det er blitt mørkt!

 

Fra Egalias døtre, 1977.

 

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.02.2013

© Cappelen Damm AS