En middag

Alexander Kielland (1849–1906)

Der var stor middag hos grossereren. Amtmannen hadde holdt en tale for den hjemkomne student – husets eldste sønn, og grossereren hadde svart med en tale for amtmannen; for så vidt var alt godt og vel. Og dog kunne man se at det var noe som foruroliget verten. Han svarte bakvendt, helte rhinskvin i portvin og forrådte på alle måter at hans ånd var fraværende.

                Han funderte nemlig på en tale, en tale utenfor de reglementerte, og det var noe meget merkelig; for grossereren var ingen taler og – hva der var enda merkeligere, han visste det selv.

                Da han derfor nå langt ute i måltidet slo til lyd og sa at der lå ham noe på hjerte som han måtte få uttale, merket alle straks at noe usedvanlig forestod. Der ble plutselig så stille ved bordet at man hørte den livlige passiar fra damene, som etter norsk skikk spiste i de tilstøtende værelser.

                Endelig nådde også tausheten dem, de trengte seg sammen i døren for å høre. Bare vertinnen holdt seg tilbake, idet hun sendte sin mann et bekymret blikk. «Akk, Herregud!» sukket hun halvhøyt, «nå går det visst galt for ham. Han har jo holdt alle sine taler, hva er det nå han vil.»

                Og det begynte heller ikke godt. Taleren stammet, kremtet og forvillet seg mellom de alminnelige skåltalevendinger: «Jeg vil ikke unnlate å – hæ – det er meg en trang å uttale at, at – det vil si, jeg ville be mine herrer være meg behjelpelig med å –»

                Mine herrer satt og stirret ned i glasset, rede til å tømme det ved den minste antydning til en konklusjon. Men det kom ingen.

                Derimot kom taleren seg.

                For der lå ham virkelig noe på hjerte. Gleden og stoltheten over sønnen, som var kommet hjem frisk og sunn etter en respektabel eksamen, amtmannens smigrende tale, maten, vinen, den festlige stemning, – men dog først og sist hans uskrømtede fryd over den førstefødte la ham ordene i munnen. Og da han først var kommet over de fatale innledningsfraser, gikk det mer og mer flytende.

                Det var en skål for ungdommen. Taleren dvelte ved ansvaret likeoverfor barna, ved de mange sorger, men også de mange gleder foreldrene har av dem. Han måtte stundom tale hurtig, for ikke å bli rørt; for han følte hva han sa.

                Og da han så kom til de voksne barn, da han tenkte seg den kjære sønn som associé i forretningen, barnebarn og så videre, fikk hans ord et sving av veltalenhet som forbauset alle tilhørerne; og det var hjertelig bifall som hilste slutningen.

                «For – mine herrer! det er i disse barn vi liksom fortsetter vår tilværelse. Vi etterlater dem ikke blott vårt navn, men også vårt arbeide. Og vi etterlater dem dette, ikke for at de ørkesløse skal nyte dets frukter, men for at de skal fortsette det, utvide det, ja – gjøre det meget bedre enn deres fedre formådde. For det er vårt håp, at den unge generasjon må tilegne seg fruktene av tidens arbeide, må befries for mange av de fordommer som har formørket fortiden og til dels nåtiden, og vi ville ønske, – idet vi drikker ungdommens skål –, at den gående stadig fremad må bli sine fedre verdig, – la oss si det! – vokse dem over hodet.

                Og kun når vi vite at vi etterlater slektens arbeid i dyktige hender, kan vi rolig imøtese den tid da vi skal forlate vårt dagsverk, og da kunne vi trygt stole på en lys og hederfull fremtid for vårt kjære fedreland. Skål for ungdommen!»

                Vertinnen som var trådt nærmere da hun hørte at det gikk godt, var rørt og stolt over sin mann, hele selskapet var i en opplivet stemning; men mest av alle gledet studenten seg.

                Han hadde hatt liksom en liten frykt for faren, hvis strengt patriarkalske grunnsetninger han kjente. Nå hørte han jo at den gamle var ytterst liberal mot ungdommen, og han gledet seg rett til å få tale med ham om alvorlige ting.

                Men foreløpig var der bare tale om spas, idet der i anledning av skålen utspant seg en av disse interessante tischreden om hvem som egentlig var ung og hvem gammel. Etter at man var kommet til det vittige resultat at de eldste i virkeligheten var de yngste, gikk man til dessertbordet, som var servert inne hos damene.

                Men hvor galante enn herrene – især av den gamle skole – er mot det smukke kjønn, formår dog verken kvinnelig elskverdighet eller den mest utsøkte dessert å stanse dem lenge på deres vei til røkeværelset. Og snart forkynte den første sigarduft, som er en så stor nytelse for røkere, at den prosess var begynt som har skaffet våre damer ros for å være ganske innrøkte.

                Studenten og et par andre unge herrer forble en stund blant de unge damer – under streng bevoktning av de eldre –, men litt etter litt oppsluktes også de av den grå sky som betegnet den vei fedrene hadde tatt.

                Her i røkeværelset førtes en meget livlig samtale om et eller annet sosialpolitisk emne. Verten hadde ordet og støttet sin oppfatning med en del «historiske fakta», som imidlertid var aldeles uetterrettelige. –

                Hans motstander – overrettssakføreren – satt just og gledet seg til å gjendrive disse faktiske uriktigheter, da studenten trådte inn.

                Han kom nettopp tidsnok til å høre farens bommert, og i sin festlige stemning, i sin glede over den nye oppfatning av faren han hadde fått etter skåltalen, sa han muntert og likefrem:

                «Nei, unnskyld far! deri tar du feil. Det forholder seg slett ikke som du sier – tvert imot.» –

                Lenger kom han ikke; for faren slo ham leende på skulderen: «Ei, ei! vil du også med aviser skjemte! – du må ellers ikke forstyrre oss, vi er i en alvorlig diskusjon.»

                Sønnen hørte en irriterende fnisen ut av den grå sky; dertilmed ble han opphisset ved det hånlige i at hans innblanding skulle ansees som en forstyrelse i en alvorlig samtale.

                Han gav derfor et temmelig skarpt svar.

                Faren, som straks merket tonen, skiftet med en gang uttrykk: «Er det ditt alvor at du vil komme her og si at din far står og vrøvler?»

                «Det har jeg ikke sagt; jeg mente bare at du tar feil –» –

                «Ordene kan det være det samme med; men meningen var der,» sa grossereren, som begynte å bli vred. For han hørte en herre si til sin sidemann: «Det skulle bare ha vært i min fars tid.»

                Nu tok det ene ord det annet, og situasjonen ble ytterst pinlig.

                Fruen, som alltid hadde et øre med herrenes samtale, da hun kjente sin manns heftighet, kom straks hen i døren:

                «Hva er det? – adjunkt Hansen!»

                «Å – Deres sønn har forløpet seg en smule,» svarte denne.

                «Mot sin egen far! Herregud – han må ha drukket for meget. Kjære Hansen! se til å få ham ut.»

                Adjunkten, som var mer velvillig enn diplomatisk og som dessuten – hvilket er sjeldnere enn man tror ved en gammel lærer – var avholdt av sine forrige disipler, gikk hen og tok studenten uten videre under armen: «Kom skal vi to gå oss en tur i haven.»

                Den unge mann vendte seg heftig; men da han så at det var den gamle lærer, og da han på samme tid fikk et bønnlig, bekymret blikk fra moren, lot han seg uten motstand føre bort.

                I døren hørte han sakføreren, som han aldri hadde kunnet fordra, si noe om egget som ville lære hønen å verpe, hvilken vittighet ble mottatt med stormende latter. Det gikk et rykk i ham; men adjunkten holdt godt fast, og ut kom de. –

                Det varte lenge innen den gamle lærer kunne få ham så vidt beroliget at han ble mottakelig for reson. Skuffelsen og den bitre fornemmelse av å være blitt uens med faren, og ikke minst det krenkende i å være blitt behandlet som dreng i så manges nærværelse – måtte få rase ut en stund.

                Men til slutt ble han rolig, satte seg hos sin gamle venn, og denne forklarte ham nå at det måtte være støtende for en eldre mann å la seg vise til rette av et ganske ungt menneske.

                «Ja, men jeg hadde rett!» sa studenten vel for tyvende gang.

                «Godt, godt! men allikevel må du ikke gi deg mine av å ville være klokere enn din egen far.»

                «Men far sa jo selv at han ville ha det så!»

                «Hva behager? når har din far sagt det?» – Adjunkten begynte nesten å tro at vinen var gått den unge herre til hodet.

                «Ved bordet – i talen!» ropte denne.

                «Ved bordet – ja! i talen – ja! Men ser du, det er en helt annen sak. Slikt lar seg vel si – især i en tale; men det er aldeles ikke meningen at det skal gjennomføres i praksis. Nei, tro du meg – gutten min! jeg er gammel, jeg kjenner menneskene. Det må nu engang gå således til i verden; vi er ikke annerledes. I ungdommen har man et eget syn på livet; men unge mann! det er ikke det rette. Først når man er kommet til ro i en fremrykket alder, ser man forholdene i det sanne lys. Og – nå vil jeg si deg noe, som du trygt kan stole på. Når du kommer i din fars år og stilling, vil dine anskuelser bli ganske de samme som hans nå er, og du vil likesom han bestrebe deg for å hevde dem og innprente dem hos dine barn.»

                «Nei, aldri! det sverger jeg,» ropte det unge menneske, idet han sprang opp. Og nå talte han i glødende ord om at for ham skulle rett alltid være rett, respekt for sannheten, hvorfra den så kom, respekt for ungdommen og så videre; – kort sagt, han talte som håpefulle ynglinger pleier å tale etter en god middag og en sterk sinnsbevegelse.

                Han var smukk der han stod med aftensolen over det blonde hår og det begeistrede ansikt vendt oppad.

                Der var i hele hans skikkelse og i hans ord noe henrivende, overbevisende, som ikke kunne unnlate å gjøre virkning; – det vil da si om noen annen enn adjunkten hadde sett og hørt ham.

                For på ham gjorde det ingen som helst virkning; han var jo gammel.

                Det skuespill han i dag hadde vært vitne til, hadde han sett mange ganger. Han hadde selv suksessivt spilt begge hovedrollene; han hadde sett mange debutanter som studenten og mange gamle skuespillere som grossereren.

                Derfor rystet han på sitt ærverdige hode og sa for seg selv:

                «Ja, ja! det er alt sammen godt nok. Men se kun til, jeg får dog rett: han der blir akkurat som vi andre.»

                Og adjunkten fikk rett.

 

Fra Novelletter, 1879

 

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.02.2013

© Cappelen Damm AS