Karens jul

Amalie Skram (1846–1905)

På en av dampskipskaiene i Kristiania lå der for en del år siden et gråmalt trehus med flatt tak, uten skorstein, omtrent 4 alen langt og litt kortere på den annen lei. I begge tverrveggene var der et lite vindu, det ene like overfor det annet. Døren vendte mot sjøsiden og kunne lukkes både innvendig og utvendig med jernkroker, der ble hektet fast i kramper av samme metall.

                Hytten var opprinnelig blitt oppført til ferjemennene, for at de skulle ha tak over hodet i regnvær og i vinterkulden, når de satt og drev og ventet på at noen skulle komme og forlange båt. Senere, da smådamperne mer og mer slukte trafikken, var ferjemennene trukket annetsteds hen. Så ble huset kun benyttet leilighetsvis av hvem det kunne falle seg. De siste som hadde gjort bruk av det, var noen steinarbeidere, når de holdt sine måltider to ad gangen, da de en sommer reparerte på kaistykket i nærheten.

                Siden var det ingen som tok notis av den gamle, lille rønne. Den ble stående hvor den stod, fordi havnevesenet ikke fikk det innfall å ta den bort, og fordi ingen inngikk med klage over at den stod i veien for noen eller noe.

                Så var det en vinternatt i desember måned hen under jul. Det drev så smått med snø, men den smeltet mens den falt og gjorde den klebrige mølje på kaiens brosteiner alt våtere og fetere. På gasslyktene og dampkranene lå snøen som et grålighvitt, fintfrynset overtrekk, og kom man tett ned til skipene, kunne man skimte gjennom mørket at den hang i riggen som girlander mellom mastene. I den mørkegrå, disige luft fikk gassflammene i lyktene en skitten, branngul glans, mens skipslanternene lyste med et grumset-rødt skinn. Av og til skar den knallende lyd fra skipsklokkene med et brutalt gnelder gjennom den fuktige atmosfære, når vakten om bord slo glass til avløsning.

                Politikonstabelen som patruljerte på kaien, stanset ved gasslykten utenfor det forhenværende ferjemannshus. Han trakk sitt ur fram for å se hvor langt natten var lidd, men idet han holdt det opp mot lyset, hørte han noe som lignet barnegråt. Han lot hånden synke, så seg om og lyttet. Nei, det var ikke så. Opp igjen med uret. Lyden var der atter, denne gang blandet med en sakte tyssen. Igjen lot han hånden synke, og igjen ble det stille. Hva djevelen var dette for narreri? Han gav seg til å snuse om i nærheten, men kunne ingenting oppdage. For tredje gang kom uret opp mot gasskinnet, og denne gang fikk han fred til å se at klokken straks var 4.

                Han drev oppover forbi huset, undret seg litt, men tenkte sluttelig at det vel måtte ha vært innbilning, eller hvordan det nå kunne henge sammen.

                Da han en stund etter kom samme vei tilbake og nærmet seg huset, skottet han til det. Hva var det? Så han ikke noe røre seg der inne? Gasslyktene utenfor kastet fra begge sider skinnet inn gjennom vinduene, så det tok seg ut som var der tent lys der inne.

                Han gikk hen og kikket inn. Ganske riktig! Der satt et vesen på benken tett under vinduet, en liten sammenkrøkt skikkelse, som bøyde seg forover og puslet med noe han ikke kunne se. Et skritt omkring hjørnet, og han stod ved døren og ville inn. Den var stengt.

                «Lukk opp!» – ropte han, og banket på med sin knok.

                Han hørte det fare opp med et sett, der kom som et svakt, forskrekket utrop, og så ble det ganske stille.

                Han banket igjen med sin knyttede neve og gjentok:

                «Lukk opp, Dere der inne! Lukk opp på øyeblikket.»

                «Hva er det? Herregud, det er ingen her,» kom det forskremt fra tett ved døren.

                «Lukk opp. Det er politiet!»

                «Jøsses, er det polletie! – Å kjære væne, det er bare meg, jæ gjør ingen ting, bare blottenes sitter her, skjønner dere.»

                «Kan Dem se til å få opp døren med Dem, eller Dem ska få ann’t å vite. Vil Dem …»

                Han kom ikke lenger, for i det samme gikk døren opp, og i neste nu lutet han seg gjennom åpningen inn i det lave rom, hvor han akkurat kunne stå oppreist.

                «Er Dem galen! Inte lukke opp for politiet! hva tenker Dem på?»

                «Om forladelse, herr polleti, – jæ lukker jo opp, ser dere.»

                «Det var nok også beste rå’en» – brummet han.

                «Hva er du for en, og hvem har gitt deg lov til å ta lossement her?»

                «Det er bare meg, Karen» – hvisket hun. «Jæ sitter her med ungen min.» Politikonstabelen tok den talende nærmere i øyesyn. Det var et tynt, lite fruentimmer med et smalt, blekt ansikt og et dypt kjertelarr på det ene kinn, rett opp og ned som en stake, og øyensynlig neppe ganske voksen. Hun var iført et lysebrunt overstykke, en slags kofte eller jakke hvis snitt røpet at den hadde kjent bedre dager, og et mørkere kjoleskjørt der hang i laser forneden og nådde henne til anklene. Føttene stakk i et par hullete soldaterstøvler hvis åpninger foran var uten snørebånd.

                I den ene arm holdt hun en bylt filler der lå tvers på hennes liv. Ut av byltens øverste ende stakk noe hvitt. Det var et barnehode som diet hennes magre bryst. Om hodet hadde hun en tjafs av et tørkle, der var knyttet under haken, bak i nakken stakk hårflisene fram. Hun rystet av kulde fra øverst til nederst, og når hun flyttet seg, klisset og knirket det i støvlene, som stod hun og stampet i en grøtaktig substans. «Jæ trudde inte det ku sjenere nå’en» – ble hun ved i en pipende tone – «det står jo her, dette kotte.»

                Politikonstabelen fikk en beklemmende fornemmelse. I det første øyeblikk hadde han tenkt å drive henne ut med fyndige ord og la henne slippe med en advarsel. Men da han så på dette elendige barn som stod der med det lille kryp i armen og trykte seg opp ad benken og ikke torde sette seg av frykt og ydmykhet, gikk det et slags rørelse igjennom ham.

                «Men i Jessu navn da, – hva bestiller du her, pika mi?»

                Hun oppfanget den mildere klang i hans stemme. Angsten fortok seg, og hun begynte å gråte.

                Konstabelen trakk døren til og lukket den.

                «Sett deg ned litt» – sa han – «ungen er sakta tung å stå og holde på.» – Hun gled stille ned på benken.

                «Nådda» – sa konstabelen oppmuntrende og satte seg på den motsatte tverrbenk.

                «Å herregud. Herr polleti – la meg få være her,» lespet hun gjennom gråten. «Jæ ska inte gjøre ugagn, inte det verdige grann – holle rent etter meg – Dere ser selv – her er ingen urenslighet – det der er brødskorper.» – Hun pekte på et filleknytte nede på golvet. «Jæ går og ber om dagene. – I flasken er det en skvett vann. – La meg få være her om nettene, tedess jæ får plassa mi tilbake – bare madammen kommer» – hun holdt inne og snøt seg i fingrene, som hun avtørret på sitt skjørt.

                «Madammen, hvem er nå det da?» spurte konstabelen.

                «Det var henne jæ tjente hos. – Jæ hadde slik pen kondisjon med 4 kroner månen og frukost, men så kom jæ i uløkka, og så måtte jæ jo vekk, forstås. Madam Olsen gikk sjøl og fikk meg på stiftelsen, hu er så snill, madam Olsen, og jæ var i tjenesten, like tedess jæ gikk på stiftelsen og la meg, for hu er alene, madam Olsen, og hu sa hu sku beholle meg tedess jæ inte ku’ orke mere. Men så kom dette på at madam Olsen sku’ reise, for hu er jordemor, madam Olsen, og så ble hu syk liggenes der oppe på landet, og nu sier dem hu kommer inte før til jula.»

                «Men gudbevare meg vel, at gå slik og slepe omkring med ungen mens du venter på madammen. Kan der være mening i slikt noe?» konstabelen rystet på hodet.

                «Jæ har ingenstans å være» – sutret hun. «Nu siden far min dødde, er der ingen til å ta meg i forsvar når min stemor kaster meg ut.»

                «Men barnefaren da?»

                «Han da,» sa hun og gjorde et lite kast med nakken. «Der er nok inte nå’en skikk å få på ham lell.»

                «Men du vet da vel det at du kan få’an dømt til å betale for barnet.» «Ja, dem sier så,» svarte hun. «Men hosdan ska en bære seg at når han inte finns?»

                «Oppgi du bare navnet hans til meg, du» – mente konstabelen – «så skal han nok bli fremskaffet.»

                «Ja, den som visste det,» – sa hun stillferdig.

                «Hå for nå’e! Kjenner du inte navnet på ditt eget barns far?»

                Karen stakk fingeren i munnen og suget på den. Hodet gled forover. Der kom et hjelpeløst, fjollet smil på ansiktet. «N-e-i,» hvisket hun med en langtrukken betoning på hver bokstav og uten å ta fingeren bort.

                «Nå har jeg allrig i mine dager hørt så galt,» – satte konstabelen i. «I Jessu navn da, hosdan gikk det til at du kom isammens med ham?»

                «Jæ traff ham på gata om kvællene når det var mørkt,» sa hun, «men det varte inte lenge før han ble borte, og siden har jæ aldri sett ham.»

                «Har du inte spurt deg for da?»

                «Det har jæ nok alties, men der er ingen som vet hvor han er av blet. Han har tatt seg en plass på landet, ventelig, for han hadde enten med hester eller kjør å gjøre de ku jæ kjenne på lokta som følgte ham.»

                «Gud bevare meg vel for et slags stell,» mumlet konstabelen. «Du må gå og melde deg til fattigvesenet,» sa han høyere, «så der kan bli en greie på detteneherre.»

                «Nei, det gjør jæ inte,» svarte hun plutselig stedig.

                «Det er da vel bedre å komme på Mangelsgården og få mat og husly, fremfor det du går på nå,» sa konstabelen.

                «Ja, men når bare madam Olsen kommer – hu er så snill, madam Olsen – hu tar meg til månespike, jæ vet det så visst, for hu lovte det – så kjenner jæ en kone som vil ta oss i lossji for 3 kroner månen. Hun vil passe ungen mens jæ er hos madam Olsen, og så ska jæ gjøre henneses arbej når jæ kommer fra madammen. Det blir så vel altsammen, når bare madam Olsen kommer, og hu kommer til jula, sier dem.»

                «Ja, ja, jenta mi, hver som er voksen, rå’er seg sjøl, men her har du ingen rettigheter til å oppholde deg.»

                «Om jæ sitter her om natten – kan nå det gjøre nå’e? Å herregud la meg få lov til det, ungen ska ikke få skrike. Bare til madammen kommer – å go’e herr polleti, bare til madammen kommer.»

                «Men du fryser jo fordervet, både du og barnet.» Han så på hennes usle klær.

                «Her er da alties likere her enn ute på åpne gata, ser dere. Å, herr polleti – bare til madammen kommer.»

                «Egentlig så sku’ du nu på stassjonen, ser du» – sa konstabelen i en overveiende tone og klødde seg bak øret.

                Hun fo’r opp og flyttet seg hen til ham. «Inte gjør det, inte gjør det,» klynket hun, idet hun med sine frosne fingre grep fatt i hans erme. «Jæ ber så vakkert – i Guds navn – bare til madammen kommer.»

                Konstabelen betenkte seg. Tre dager til julen, regnet han ut.

                «Ja ja, la gå,» sa han høyt, idet han reiste seg. «Du kan være her til julen, men ikke en dag lenger. Og legg merke til det: Der er ingen som må vite det.»

                «Gud signe dere, Gud signe dere, og takk skal dere ha,» brøt hun ut.

                «Men pass på at være vekk kl. 6 presis om morgenen, før de begynner trafikken herute,» la han til da han var halvt ute av døren.

                Neste natt da han kom forbi hytten, stanset han og så inn. Hun satt i en skrå stilling, tilbakelent mot vinduskarmen. Hennes profil med knyttetørkleet om hodet tegnet seg svakt mot rutene. Barnet lå ved brystet og diet. Hun rørte seg ikke og syntes å sove.

                Ut på morgenen slo det om til frost. I løpet av den neste dag gikk termometret ned til 12 grader. Det ble gneldrende kulde med klar og stille luft. På vinduene i det lille ferjemannshus kom der et tykt lag av hvitt rim, som gjorde rutene aldeles ugjennomsiktige.

                Julaften ble der igjen værforandring. Det tødde og dryppet allesteds fra. Man var nesten nødt til å gå med paraply, enskjønt det ikke regnet.

                Nede på kaien var alle pakkhusvinduene atter blitt isfrie, og føret var verre enn noensinne.

                Om ettermiddagen ved totiden kom konstabelen derned. Han hadde hatt orlov de siste par netter på grunn av en forkjølelsesfeber som legen hadde gitt ham attest for. Nå skulle han ut og snakke med en fyr på et av dampskipene.

                Hans vei falt forbi huset. Enskjønt det allerede var begynt å skumre, så han det dog i flere skritts avstand, det der brakte ham til å stanse og bli så underlig ille ved. Der satt hun i nøyaktig den samme stilling som hin natt for to dager siden. Det selvsamme stykke profil på ruten. Han anstilte egentlig ikke noen refleksjon derover, bare følte seg grepet av gru over dette forsteinede selvsamme. Der gikk en uvilkårlig gysen igjennom ham. Skulle der være hendt noe?

                Han skyndte seg hen til døren; den var stengt. Så slo han i stykker en rute, fikk fatt på en jernstang som han strakte inn gjennom åpningen og hektet med den kroken av krampen. Trådte så inn, sakte og forsiktig.

                De var steindøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennå i døden brystet i munnen. Nedover dets kinn var der fra brystvorten silt noen dråper blod som lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttært, men på ansiktet lå det som et stille smil.

                «Stakkars jente, for jul hun fikk,» mumlet konstabelen mens han visket seg i øyet.

                «Men kanskje det er best som det er for dem begge to. Vårherre han har nå vel en mening med det.»

                Han gikk ut igjen, trakk døren til og gjorde kroken fast. Skyndte seg så på stasjonen for å melde tildragelsen.

                Den første arbeidsdag etter julehelgen lot havnevesenet det gamle ferjemannshus rive ned og transportere bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere.

 

Fra Politiken, 1885

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.02.2013

© Cappelen Damm AS