Forbrytelse og straff (utdrag)

Fjodor Dostojevskij (1821–1881)

1

Det var i begynnelsen av juli og ualminnelig varmt i været. Utpå ettermiddagen forlot en ung mann sin hybel i en av de store leiegårdene i S-gaten og gikk langsomt og nølende nedover gaten mot K-broen.

                Han hadde heldigvis unngått å møte vertinnen i trappen. Hans hybel lå helt oppe under taket av et høyt femetasjes hus og lignet mer et skap enn et værelse. Vertinnen, som han leide dette kottet med pensjon av, bodde i etasjen under i en egen leilighet. Hver gang han skulle ned på gaten, måtte han forbi kjøkkendøren hennes, som nesten alltid stod på vid vegg. Og hver gang den unge mannen gikk forbi den, hadde han en pinlig følelse av angst som han skammet seg over og som fikk ham til å rynke pannen. Han skyldte vertinnen en masse penger og var redd for å møte henne.

                Ikke så å forstå at han var feig eller forknytt av seg, han var nettopp det motsatte; men nå en tid hadde han befunnet seg i en irritabel og opphisset tilstand som lignet hypokondri. Han hadde i den grad fordypet seg i seg selv og avsondret seg fra alle at han overhodet unngikk enhver forbindelse med mennesker, ikke bare med vertinnen. Han var nedtrykt av fattigdom, men i den siste tiden hadde selv hans vanskelige stilling opphørt å bekymre ham. Sitt daglige arbeid hadde han oppgitt fullstendig, ja, han ville ikke beskjeftige seg med det. I virkeligheten var han ikke det minste redd vertinnen, hva hun enn hadde i sinne mot ham. Men bli stående i trappen og høre på en eller annen dagligdags sladderhistorie som ikke vedkom ham det ringeste, gnål om husleien, trusler og klager, og så selv finne på utflukter, unnskyldninger og bønner – nei, da var det bedre å smyge seg nedover trappen som en katt og forsvinne ubemerket.

                Men denne gangen følte han en slik skrekk for å møte sin kreditor at han selv måtte undre seg da han var kommet ned på gaten.

                «Hva har jeg ikke for planer, og så skjelver jeg for slike bagateller!» tenkte han med et underlig smil. «Hm… ja … alt ligger i menneskets egen hånd, men han lar alt gå sin nese forbi ene og alene av feighet … det er selvinnlysende … Undres på hva menneskene frykter mest? Et nytt ord, et nytt, selvstendig ord er det de frykter mest av alt. Forresten prater jeg altfor meget. Og fordi jeg prater, får jeg ikke utrettet noe. Men kanskje sammenhengen er slik at jeg prater fordi jeg ingenting bestiller. Det er i den siste måneden jeg har lært meg til å prate, mens jeg har ligget i min krok dag ut og dag inn og tenkt … på dikt og tøv. Men hvorfor går jeg nå av sted? Er jeg i stand til det kanskje? Er det alvor? Nei, slett ikke alvor. Det er bare en fantasi som jeg morer meg med. Jeg leker. Ja, jeg leker!»

                På gaten var det en fryktelig varme og attpå til lummert, trengsel og folkestimmel, overalt kalk, stillaser, støv og den særegne sommerstank som er så velkjent for enhver petersburger som ikke har anledning til å leie en sommerbolig på landet – alt dette virket voldsomt på den unge mannens nerver, sterkt angrepet som de var på forhånd. Den motbydelige stanken fra kneipene, som er særlig tallrike i denne bydelen, og de berusede som han stadig møtte enda det var i arbeidstiden, fullstendiggjorde det frastøtende og triste bildet. Et utrykk av den dypeste vemmelse gled et øyeblikk over den unge mannens fine ansiktstrekk. Han var påfallende vakker, hadde pene, mørke øyne og mørkeblondt hår, var over middels høy, slank og velbygget. Men snart sank han hen i en slags dyp ettertanke, eller rettere sagt selvforglemmelse, og glemte å legge merke til sine omgivelser. Av og til mumlet han noe for seg selv, han hadde nemlig den vanen å holde enetaler. Men i det samme ble han seg bevisst at hans tanker begynte å gå i surr for ham og at han var meget svak: han hadde nesten ikke smakt en matbit på to døgn.

                Han var så dårlig kledd at selv mange som var vant til den slags, ville ha skammet seg over å vise seg på gaten i dagslys med slike filler på kroppen. Strøket var imidlertid av den art at det var vanskelig å forbause noen med sin påkledning. Høytorget like i nærheten, de tallrike bordellene, fabrikkarbeiderne og håndverkerne som er stuet sammen i denne indre delen av Petersburg, befolket stundom gatene og smugene med så fantastiske figurer at ingen undret seg over nye skikkelser. Og den unge mannen var allerede fylt av en så bitter menneskeforakt at han tross sin ungdommelige nærtagenhet minst av alt skammet seg over de fillene han bar. En annen sak var det når han traff bekjente eller tidligere kamerater; dem forsøkte han overhodet å unngå … Imidlertid – da en full mann som satt i en veldig bondekjerre, kjørte forbi og plutselig pekte på ham med hånden og gav seg til å brøle av full hals: «Hei du, din tyske hattemaker!» – da stanset den unge mannen brått og grep krampaktig til sin hatt. Den var høy og rund som en tømmermannshatt, men aldeles utslitt og falmet, full av hull og flekker og trukket ned til siden så det var fælt å se. Men det var ikke skam, det var en helt annen følelse som grep ham – nærmest skrekk.

                «Det var det jeg visste!» mumlet han forvirret – «det var det jeg visste! Forbannet også! En slik dumhet, en eller annen latterlig bagatell kan ødelegge det hele! Hatten er altfor iøynefallende … den er latterlig og derfor iøynefallende … Til fillene mine må jeg absolutt ha en lue, om ikke annet enn en gammel pannekake – bare ikke dette misfosteret. Ingen går med slike hatter, man oppdager dem en verst borte og husker dem … det er hovedsaken, man husker dem senere, og så har man et bevis. Her må man gjøre seg så lite bemerket som mulig … Det er småting, men småtingene er det viktigste … Det er disse småtingene som pleier å ødelegge alt …»

                Han hadde ikke lang vei å gå – han visste endog hvor mange skritt det var fra gatedøren hans: nøyaktig syv hundre og tredve. Han hadde telt dem engang da han allerede var helt fanget av sin nye idé. På den tiden hadde han selv ikke trodd på drømmene sine, han bare pirret seg med deres uhyrlige, men samtidig forføreriske dristighet. Men nå, en måned etter, begynte han allerede å se annerledes på det hele, og tross de stadig selvironiske monologene om sin egen svakhet og ubesluttsomhet hadde han liksom mot sin vilje vennet seg til å betrakte den «uhyrlige» planen som noe avgjort – enda han fremdeles ikke hadde tillit til seg selv. Nå var han på vei for å gjøre en prøve på sitt foretagende, og for hvert skritt kom han i stadig heftigere opphisselse.

 

Fra Forbrytelse og straff, 1866.

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.02.2013

© Cappelen Damm AS