Mrs. Dalloway (Utdrag)

Virginia Woolf (1882–1941)

Roen senket seg over henne, stillheten, tilfredsheten, da nålen glatt, i sin bløte rytme, samlet de grønne foldene og festet dem, aldri så lett, til beltet. Slik er det bølger en sommerdag samler seg, tipper over og faller; samler seg og faller; og det er som hele verden sier «det er alt» mer og mer ettertrykkelig, inntil selv hjertet i kroppen som ligger i solen på stranden, også sier: det er alt. Frykt ikke mer, sier hjertet. Frykt ikke mer, sier hjertet og velter sin byrde over på et hav som sukker over alle sorger på en gang og fornyer, begynner, samler, lar falle. Og kroppen alene er det som lytter til bien som summer forbi, bølgen som bryter, hunden som gjør, langt borte gjør og gjør den.

                «Himmel og hav, det ringer på ytterdøren!» utbrøt Clarissa, ble sittende med nålen løftet og lyttet anspent.

                «Mrs Dalloway vil ta imot meg,» sa den eldre herren i gangen. «Jovisst, hun tar imot meg,» gjentok han og skjøv Lucy meget overbærende til side og skyndte seg opp trappen. «Ja, ja, ja,» mumlet han der han løp opp. «Hun vil ta imot meg. Etter de fem årene i India vil Clarissa ta imot meg.»

                «Hvem kan – hva kan –» spurte mrs Dalloway (og syntes det var forferdelig å bli forstyrret klokken elleve om formiddagen den dagen hun skulle ha selskap) da hun hørte skritt i trappen. Hun hørte en hånd på døren. Hun ville gjemme kjolen, som en jomfru som forsvarer sin kyskhet, avskjermer det private. Nå ble messingklinken vridd rundt. Nå gikk døren opp, og inn kom – et kort øyeblikk kunne hun ikke huske hva han het! så overrasket var hun over å se ham, så glad, så unnselig, så forfjamset over at Peter Walsh skulle komme hit ganske uventet om formiddagen! (Hun hadde ikke lest brevet hans.)

                «Og hvordan har du det?» sa Peter Walsh, og han skalv virkelig; grep begge hendene hennes; kysset henne på begge hender. Hun er blitt eldre, tenkte han da han satte seg. Jeg sier ingenting om det, tenkte han, for hun er blitt eldre. Hun ser på meg, tenkte han, plutselig pinlig berørt, enda han hadde kysset hendene hennes. Han stakk hånden i lommen, trakk frem en stor follekniv og åpnet bladet halvveis.

                Akkurat den samme, tenkte Clarissa; det samme rare uttrykket; den samme rutete dressen; litt ute av lage er nok ansiktet, litt tynnere, kanskje, men han ser ordentlig godt ut og akkurat den samme.

                «Så himmelsk å se deg igjen!» utbrøt hun. Han hadde kniven sin fremme. Det er så likt ham, tenkte hun.

                Han kom til byen først i går kveld, sa han; ble nødt til å dra ut på landet med en gang; og hvordan sto det til, hvordan hadde alle det – Richard? Elizabeth?

                «Og hva skal det der bety?» sa han og vippet med follekniven mot den grønne kjolen.

                Han er meget velkledd, tenkte Clarissa; likevel kritiserer han alltid meg.

                Her sitter hun og syr på kjolen sin; syr på kjolen som vanlig, tenkte han; her har hun sittet hele tiden jeg har vært i India; sydd på kjolen sin; tøyset og fjaset; gått i selskaper; dradd til Underhuset og tilbake igjen og alt det der, tenkte han og ble mer og mer ergerlig, mer og mer opphisset, for det var ingenting i verden som var verre for visse kvinner enn ekteskapet, tenkte han; og politikken; og få en konservativ mann, som den fremragende Richard. Sånn er det, sånn er det, tenkte han, og lukket kniven med et klikk.

                «Richard har det bare bra. Richard er i et komitémøte,» sa Clarissa.

                Og hun åpnet saksen og sa: gjorde det noe om hun bare gjorde seg ferdig med det hun holdt på med, for de skulle ha selskap den kvelden?

                «Som jeg ikke akter å be deg i,» sa hun. «Min kjære Peter!» sa hun.

                Men det var herlig å høre henne si det – min kjære Peter! I det hele tatt, alt var jo så herlig – sølvet, stolene; alt så herlig!

                Hvorfor ville hun ikke be ham i selskapet? spurte han.

                Nå jo, tenkte Clarissa, han er så bedårende, aldeles bedårende! Nå husker jeg hvor umulig det var for meg å få bestemt meg – og hvorfor var det jeg bestemte meg – til ikke å gifte meg med ham, tenkte hun, den forferdelige sommeren?

                «Men det er da utrolig at du skulle komme nå i formiddag!» utbrøt hun og la hendene, ovenpå hverandre, ned på kjolen.

                «Kan du huske,» sa hun, «hvordan gardinene flagret på Bourton?»

                «De gjorde det,» sa han; og husket at han hadde spist frokost alene, ille til mote, med hennes far; som var død; og han hadde ikke skrevet til Clarissa. Men han hadde aldri kommet ut av det med gamle Parry, den gretne, holdningsløse gamle mannen, Clarissas far, Justin Parry.

                «Jeg har ofte ønsket at jeg hadde kommet bedre ut av det med din far,» sa han.

                «Han likte jo aldri noen som – våre venner,» sa Clarissa; og kunne bitt seg i tungen for at hun på denne måten hadde minnet Peter om at han hadde villet gifte seg med henne.

                Javisst, tenkte Peter; men så ble jeg nesten knust også, tenkte han; og ble overveldet av sin egen sorg, som steg lik en måne sett fra en terrasse, uhyggelig vakker i lyset fra den hensynkende dagen. Jeg var ulykkeligere enn jeg noen gang har vært siden, tenkte han. Og han flyttet seg litt nærmere Clarissa, som om han virkelig satt der på terrassen; strakte hånden frem; løftet den; lot den falle. Der hang den over dem, den månen. Det var som hun også satt der med ham på terrassen, i måneskinnet.

                «Det er Herbert som har det nå,» sa hun. «Jeg er aldri der.»

                Så, som det gjerne skjer på en terrasse i måneskinnet, når det ene mennesket begynner å skamme seg over at det allerede kjeder seg, men likevel, ettersom den andre sitter der taus, ganske stille, og ser bedrøvet på månen, ikke vil si noe, flytter på bena, kremter, oppdager en jernsnirkel på et bordben, pirker borti et blad, men sier ingenting – slik gjorde Peter Walsh nå. For hva skulle det være godt for å vende tilbake til fortiden på denne måten? tenkte han. Hvorfor ville hun ha ham til å tenke på det igjen? Hvorfor plage ham, når hun hadde voldt ham alle helvetes pinsler før? Hvorfor?

                «Husker du vannet?» sa hun med brutt stemme, under presset fra en sinnsbevegelse som hugg henne i hjertet, fikk halsmusklene til å stivne og snurpet sammen leppene i en krampetrekning idet hun sa «vannet». For hun var et barn som kastet brød til endene, mellom foreldrene sine, og samtidig en voksen kvinne som kom bort til foreldrene som sto ved vannet, med livet i hendene, og jo nærmere hun kom, desto større ble det i hendene hennes, til det var et helt liv, et fullt liv, hun la ned for dem og sa: «Det er dette jeg har fått ut av det! Dette!» Og hva var det egentlig hun hadde fått ut av det? Hva var det egentlig? der hun satt og sydde denne formiddagen med Peter.

                Hun så på Peter Walsh; blikket, som passerte gjennom all denne tiden, sinnsbevegelsen, nådde ham tvilrådig; falt tårevåt på ham; og steg og flagret bort, som en fugl rører ved en gren og stiger og flagrer bort. Ganske liketil tørket hun øynene.

 

Fra Mrs. Dalloway, 1925. Oversatt av Kari Risvik.

 
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.02.2013

© Cappelen Damm AS