Kransen

Sigrid Undset (1892-1949)

Erlend stod opp og tok hesten. Det lå en gammel låve nederst på engen; de gikk dit, og han bandt Bajard like innenfor døren ved noe treverk. Bakerst i låven lå der høy, Erlend bredte sin kappe ut, og de satte seg der med hundene ved sine føtter.

                Snart efter stod regnet som et teppe for døråpningen Det suste i skogen – det pisket i bakken – om litt måtte de flytte seg lenger inn for takdryppet. Hver gang det lynte og tordnet, hvisket Erlend:

                «Er du ikke redd, Kristin –?»

                «Litt –,» hvisket hun tilbake og trykket seg inn til ham.

 

De visste ikke hvor lenge de hadde sittet – uværet hadde gått nokså raskt over – det tordnet langt borte, men solen skinte utenfor døren i det våte gress, og de blinkende dråper falt færre og færre fra taket. Den søte høyduft i låven ble sterkere.

                «Nu må jeg gå,» sa Kristin, og Erlend svarte: «Det må du vel.» Han tok om hennes fot: «Du blir våt – du får ri, og jeg får gå – ut av skogen –,» han så så underlig på henne.

                Kristin skalv – hun syntes det måtte være fordi hennes hjerte banket slik – hun var kald og svett i hendene. Da han kysset hennes nakne hud ovenfor kneet, prøvde hun kraftløs å skyve ham vekk. Erlend løftet sitt ansikt et øyeblikk – hun kom til å minnes en mann som hadde fått mat i klostret en dag, han hadde kysset brødet de rakte ham. Hun ség bakover i høyet med åpne armer og lot Erlend gjøre som han ville.

[…]

 

«Tenker du det kunne gavne deg noe at du skriftet for meg det du vil dølge for din rette skriftefar,» sa munken strengere.

                «Kan du ikke skrifte meg,» sa Kristin, «så kan du vel la meg tale med deg og rådspørre deg om det som ligger meg på sinne.»

                Munken så seg omkring. Kirken var tom nettopp nu. Så satte han seg på en kiste som stod i en krok: «Du får minnes, å løse deg kan jeg ikke, men jeg skal råde deg og jeg skal tie med deg, som du hadde sagt det i skriftemål.»

                Kristin stod opp foran ham og mælte:

                «Det er det at jeg kan ikke bli Simon Darres kone.»

                «Heri vet du at jeg kan ikke råde deg annerledes enn prioren din ville råde,» sa broder Edvin. «Ulydige barn gir Gud ingen lykke, og din far har sett på ditt beste, det skjønner du vel.»

                «Jeg vet ikke hva ditt råd vil bli når du får hørt meg til ende,» svarte Kristin. «Saken står nu slik at Simon er for god til å gnage den bare kvisten som en annen mann har brutt blomsten av.»

                Hun så munken rett i ansiktet. Men da hun møtte hans øyne og merket hvor det tørre, skrukkete, gamle ansikt forandret seg, ble fullt av sorg og forferdelse – da var det som noe brast i henne selv, tårene kom styrtende, hun ville kaste seg ned på kne. Men broder Edvin stanset henne heftig:

                «Nei, nei, sett deg her på kisten hos meg – jeg kan ikke skrifte deg –,» han tokket seg unna og gav henne plass.

[…]

Faren taug litt.

                «En ting, Kristin, er at jeg ikke vil tvinge deg til å ta en mann som du har imot – enda det må Gud og Hellig Olav vite hva du kan ha imot den mannen jeg hadde lovet deg til. Men en annen ting er det om han er slik, han du har satt hugen din til, at jeg kan gifte deg med ham. Ung er du og lite forstandig – og kaste sine øyne på en mø som er lovet bort, det pleier ikke en rettvis mann å gjøre –»

                «Det rår et menneske ikke selv for,» sa Kristin heftig.

 

Fra Kransen, 1920.

 

 

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.02.2013

© Cappelen Damm AS