Andvake (utdrag)

Jon Fosse (f. 1959)

Asle og Alida gjekk kringom i Bjørgvins gater, over skuldra bar Asle to byltar med alt det dei åtte og i neven bar han feleskrinet med fela han hadde ervd etter far Sigvald, og Alida bar på to nett med mat, og no hadde dei gått kringom i Bjørgvins gater i fleire timar og prøvd å finna seg husvære, men det var som umogeleg å få leigd seg hus nokon stad, nei, dei sa, me har diverre ikkje noko å leiga ut, nei, dei sa, det me har til utleige er alt utleigd, slikt sa dei og så måtte Asle og Alida halda fram med å gå kringom i gatene og banka på dører og spørja om dei ikkje kunne få leiga seg rom der i huset, men ikkje i nokon av husa var det rom å få leiga, så kvar skulle dei vel gjera av seg, kvar kunne dei vel finna ly for kulden og mørkret no seinhaustes, einkvan staden måtte dei vel kunna få leiga seg rom, og det var då endå godt det ikkje regner, men snart byrja det vel å regna òg, og dei kunne ikkje berre bli gåande slik, og kvifor ville ingen hysa dei, kunne det kanskje vera fordi alle godt kunne sjå at Alida snart skulle føda, det kunne jo skje kva dag som helst, slik ho såg ut, eller var det fordi dei ikkje var vigde og dimed ikkje var for skikkelege ektefolk, og for skikkelege folk, å rekna, men kunne vel nokon sjå det på dei, nei det gjekk vel ikkje, eller kanskje var det mogeleg likevel, for noko måtte det vera som gjorde at ingen ville gje dei hus […]

Eg har sett for mange slike som deg i livet, seier ho

                Eg har dei stadig vekk her i huset, seier ho

                Og så skal eg gje dykk hus, seier ho

                Eg skal hysa deg og den ufødde lausungen din, seier ho

                Kva er det de trur om meg, seier ho

                At eg skulle vera ei slik ei, eg, seier ho

                Nei gå no, seier ho

                og så slår Kona ut med den frie armen sin og føyser dei bort

                Men, seier Asle

                Ikkje noko men, seier Kona

                og ho ser mot Alida

                Eg har hatt for mange som deg i huset alt som det er, seier Kona

                Slike som deg, seier ho

                Slike som deg fortener ikkje anna enn å gå ute og frysa, til ikkje anna er råd, seier ho

                Tenk å stella seg slik, seier ho

                Tenk å tenkja seg så lite om, seier ho

                og Asle legg ei hand om skuldrene til Alida og fører henne inn i gangen og så lèt han døra bak henne

                Nei veit du kva, seier Kona

                Nei at eg skulle oppleva dette òg, Herre Jesus, seier ho

                og Asle set frå seg byltane og feleskrinet der i gangen og så går han bort til Kona og han tek tak i lysestaken og han løyser grepet til Kona og så står han der og held lyset mot Alida

                Dette skal kosta deg dyrt, seier Kona

                Slepp meg forbi, seier ho

                og Asle sperrar vegen for henne

                Gå inn du, seier han

                og Asle opnar ei av dørene der i gangen og held lyset inn i rommet

                Gå inn på kjøkkenet du, seier han

                og Alida blir ståande

                Gjer det, gå inn på kjøkkenet, seier Asle

                og Alida går inn den opne døra og ho ser at det står eit utent lys på bordet der ved vindauga og ho går bort til bordet, ho set frå seg netta sine på bordet og så kveikjer ho lyset og ho set seg ned på ein krakk ved bordet og ho ser mot den opne døra og ho ser Asle stå der i gangen og halda rundt munnen til Kona og så lèt Asle att døra […]

                Søv du, seier han

                Ja eg sovna visst, seier Alida

                og ho ser at Asle står der attmed benken med eit lys i handa og i logen ser ho berre dei svarte augo hans og i augo ser ho røysta til far Aslak då han song til henne, den gong då ho lita var, før han forsvann og for alltid var borte

                Skal me få oss litt å eta, seier Asle

                Eg er svolten, eg, seier han

                Eg er nok svolten eg òg, seier Alida

                og ho set seg opp på kanten av benken og no er det varmt vorte på kjøkkenet, varmt og godt, og kvitelen opnar seg og så sit ho der og brysta veltar tunge over den store og runde magen hennar og så ser ho Asle kle av seg og han set seg ned attmed henne og han legg armen sin rundt skuldra hennar og så legg dei seg ned og dei blir liggjande inntil kvarandre med kvitelen breidd over seg begge

                Berre kvila litt fyrst, seier Asle

                Du har jo nesten ikkje sove på aldri så lenge, seier Alida

                Nei, seier han

                Du må vera veldig trøytt, seier ho

                Ja, seier Asle

                Og svolten, du er svolten òg, seier Alida

                Ja veldig svolten, seier han

                Fyrst kvila litt, og så eta, seier han

                og Asle og Alida ligg der attmed kvarandre og held seg inntil kvarandre og så ser Asle båten segla så fint og jamt framover, og der borte, der kan Bjørgvin by sjåast, husa i byen Bjørgvin, no er dei der straks, no er dei endeleg fram komne, og han ser Alida sitja der i framskuten og båten sig framover og no er alt godt og no har dei klart det, no har dei klart å koma seg til Bjørgvin og no skal deira liv byrja og han ser Alida reisa seg opp og ho står veldig der i framskuten og Asle kjenner at slik han er laga, så er ikkje han sjølv så viktig, det er det store svevet som er viktig, det har spelinga lært han, det er vel spelemanns lagnad å vita slikt, og for han heiter det store svevet Alida

 

Frå Andvake, 2007

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.02.2013

© Cappelen Damm AS