Min kamp 1 (utdrag)

Karl Ove Knausgård (f. 1968)

Vi fikk ikke lov til å skjære brødskiver selv, og vi fikk ikke lov til å bruke komfyren, så det var alltid mamma eller pappa som laget kvelds til oss. Hadde mamma kveldsvakt på jobben, gjorde pappa alt: når vi kom inn på kjøkkenet, stod det to glass melk og to tallerkener med fire ferdigsmurte skiver og ventet på oss. Skivene hadde han som oftest laget i stand tidligere, og så satt dem i kjøleskapet, og at de var kalde, gjorde brødskivene vanskelige å få i seg, selv når de hadde pålegg jeg likte. Var mamma hjemme, ble pålegget satt på bordet, enten av henne eller av oss, og dette vesle grepet, som gjorde at vi både kunne bestemme hva som skulle stå på bordet og hva vi skulle ha på skivene, i tillegg til at skivene var romtempererte, var nok til at det oppstod en slags frihetsfølelse i oss: kunne vi åpne skapdøren, ta ut tallerkenene som alltid klirret litt idet de slo mot hverandre, og sette dem på bordet; kunne vi dra ut skuffen med bestikk, som alltid raslet litt, og legge knivene ved siden av tallerkenene; kunne vi sette fram glassene, åpne kjøleskapet, ta ut melken og skjenke i, da kunne vi sannelig også åpne munnen og snakke. Det ene tok likesom det andre når vi spiste kvelds med mamma. Vi pratet i vei om det som falt oss inn, hun var interessert i det vi sa, og om vi skulle søle litt melk eller glemme oss og leggen den brukte teposen på duken (for hun kokte iblant te til oss), var det ikke så farlig. Men om det var vår medvirkning i måltidet som åpnet denne slusen av frihet, var det graden av pappas nærvær som regulerte størrelsen på den. Befant han seg utenfor huset eller nede på kontoret, pratet vi så høyt og fritt og med så store geberder vi ville; var han på vei opp trappen, dempet vi automatisk stemmene og skiftet samtaleemne dersom vi hadde snakket om noe vi antok var upassende for ham; kom han inn på kjøkkenet, sluttet vi helt å snakke, satt der stive og strunke, likesom hensunket i konsentrasjon over maten; satte han seg derimot inne i stuen, fortsatte vi praten, men stillere og varsommere.

                Denne kvelden var det tallerkenene med de fire ferdigsmurte skivene som ventet oss da vi kom inn på kjøkkenet. En med brunost, en med gulost, en med sardiner i tomat, en med nøkkelost. Jeg likte ikke sardiner, og tok den skiven først. Fisk bød meg imot, jeg fikk kvalmefornemmelser av kokt torsk, som vi spiste minst en gang i uken; av både dampen fra gryten den ble trukket i, smaken og konsistensen. Det samme gjaldt naturligvis kokt lyr, kokt sei, kokt sild, kokt hyse, kokt flyndre, kokt makrell og kokt uer. Med sardinen var ikke smaken det verste, tomat kunne jeg få i meg ved å tenke på at det var en slags ketchup, men konsistensen, da først og fremst den lille, glatte halen. Den var motbydelig. For å minimere kontakten med dem, pleide jeg først å bite dem av, legge dem til side på tallerkenen, dytte litt av tomatmassen bort til skorpen i den ene enden av skiven, og stikke halene inn i midten av denne haugen, samtidig som jeg brettet skorpen sammen om den. På den måten kunne jeg tygge noen ganger uten å komme i berøring med halene, og så skylle alt sammen ned med melk. Dersom pappa ikke var der, slik tilfellet var denne kvelden, var det naturligvis mulig rett og slett å putte de vesle halene i bukselommen.

                Yngve rynket brynene og ristet på hodet når jeg gjorde det. Så smilte han. Jeg smilte tilbake.

                Ute i stuen flyttet pappa seg i stolen. Det raslet så vidt i en fyrstikkeske; øyeblikket etter lød det korte ritsjet fra svovelhodet som ble dradd over ripeflaten, og den revnende lyden da det ble antent, som likesom falt inn i den etterfølgende flammens stillhet. Da sigarettlukten noen sekunder senere kom sivende inn på kjøkkenet, bøyde Yngve seg fram og åpnet vinduet så stille han kunne. Lydene som drev inn fra mørket utenfor, forandret hele stemningen i kjøkkenet. Plutselig var det en del av landskapet utenfor. Vi sitter som på en hylle, tenkte jeg. Tanken fikk hårene på underarmene til å stritte. Vinden steg med et sus gjennom skogen, skylte raslende inn over buskene og trærne på plenen under oss. Borte fra krysset lød stemmene til de ungene som fortsatt hang over syklene og pratet. I bakken opp mot broen skiftet en motorsykkel gir. Og fjernt, likesom hevet over alt annet, lå duren fra en båt som var på vei inn fra sundet.

                Han hadde selvfølgelig hørt meg! Skrittene da jeg løp på singelen!

– Skal vi bytte? sa Yngve lavt og pekte på skiven med nøkkelost.

– Kan vi godt, sa jeg. Oppløftet av å ha løst gåten, skylte jeg ned den siste biten av sardinskiven med en ørliten klunk melk og begynte på den Yngve hadde lagt på tallerkenen min. Det gjaldt å porsjonere melken ut, for kom man til den siste skiven og ikke hadde mer igjen, var den nesten umulig å få ned. Det aller beste var naturligvis å spare litt til alle skivene var spist, for aldri smakte melken så godt som da, når den ikke skulle fylle en funksjon, men rant ned strupen i sin egen rett, ren og ublandet, noe jeg dessverre nesten aldri fikk til: stundens behov overtrumfet alltid framtidens løfter, uansett hvor forlokkende de måtte være.

                Men Yngve klarte det. Han var en mester i å spare.

                Oppe hos Prestbakmo slo noen støvelhælene mot trammen. Så skar tre korte rop gjennom kvelden.

                Geir! – Geir! – Geir!

                Svaret kom borte fra tunet foran huset hvor John Beck bodde, akkurat så fordrøyd at alle som hørte det, måtte forstå at han hadde tenkt seg om.

                Jada! ropte han.

                Like etter lød de løpende skrittene hans utenfor. Idet de nådde muren til Gustavsen, reiste pappa seg inne i stuen. Noe i måten han gikk over gulvet på, gjorde at jeg dukket nakken. Også Yngve dukket nakken. Pappa kom inn på kjøkkenet, gikk bort til bordet, bøyde seg uten et ord fram og lukket vinduet hardt igjen.

                – Vi har vinduer lukket om kvelden, sa han.

                Yngve nikket.

                Pappa så på oss.

                – Se å gjøre dere ferdige nå, sa han.

                Først da han satte seg ned igjen der inne, møtte jeg blikket til Yngve.

                – Ha ha, hvisket jeg.

                – Ha ha? hvisket han tilbake. – Det var like mye deg han mente.

                Han lå foran med nesten to skiver, og kunne like etter reise seg og smette inn på rommet sitt, mens jeg ble sittende igjen enda noen minutter og tygge. Planen hadde vært å gå inn til pappa etter kveldsen og si at de sikkert kom til å sende innslaget med ansiktet i havet på Kveldsnytt, men omstendighetene tatt i betraktning, var det nok best å la det være.

                Eller?

                Jeg bestemte meg for å se det an. Når jeg gikk ut av kjøkkenet, pleide jeg å snu meg inn mot stuen og ønske ham god natt. Var stemmen hans nøytral eller, i beste fall, velvillig da, skulle jeg nevne det. Ellers ikke.

                Dessverre hadde han satt seg i sofaen, som var plassert innerst i stuen, og ikke i en av de to skinnstolene foran tv-en, som han pleide. For å få kontakt med ham da, kunne jeg ikke bare snu meg mot ham og si god natt likesom i forbifarten, som jeg kunne når han satt i en av skinnstolene, men måtte ta flere skritt inn i stuen. Det ville naturligvis få ham til å forstå at jeg var ute etter noe ekstra. Og da forsvant jo hele poenget med å lytte seg fram, da måtte jeg ut med det uansett hvilken tone han svarte meg i.

                Dette oppdaget jeg ikke før jeg hadde kommet ut av kjøkkenet, og siden usikkerheten fikk meg til å stanse opp, hadde jeg plutselig ikke lenger noe valg, for han hørte naturligvis at jeg stanset, og det måtte umiddelbart ha fått ham til å forstå at jeg ville ham noe. Så jeg tok de fire skrittene som skulle til og gikk inn i synsfeltet hans.

                Han satt med det ene benet over det andre, albuen støttet mot sofaryggen, hodet lett tilbakebøyd, hvilende i hånden. Blikket, som så ut til å ha gått skrått opp mot taket, ble rettet mot meg.

                – God natt, pappa, sa jeg.

                – God natt, sa han.

                – De viser sikkert det samme bildet på Kveldsnytt, sa jeg. – Tenkte bare jeg skulle si det. Så du og mamma kan se det.

                – Hvilket bilde? sa han.

                – Det av ansiktet, sa jeg.

                – Ansiktet?

                Jeg må ha stått med åpen munn, for plutselig slapp han ned kjeven og gapte på en måte som jeg forstod skulle forestille meg.

                – Det jeg fortalte om, sa jeg.

                Han lukket munnen igjen og rettet seg opp uten å slippe meg med øynene.

                – Nå får det være nok mas om det ansiktet, sa han.

                – Ja, sa jeg.

 

Fra Min kamp, 1. bind, 2009

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.02.2013

© Cappelen Damm AS