På sporet av den tapte tid (utdrag)

Marcel Proust (1871–1922)

Veien til Swann 1 - Combrary

[…] Mor og far ble alene et øyeblikk, så sa min far: «Hvis du ikke har noe imot det, foreslår jeg at vi går og legger oss.» «Som du vil, min venn, skjønt jeg er ikke det minste søvnig. Det kan da ikke være denne uskyldige kaffeisen som har gjort meg så våken; men jeg ser at det er lys i kjøkkenet, og siden Françoise har holdt seg oppe for min skyld, går jeg inn og ber henne hekte opp blusen min mens du kler av deg.» Og min mor åpnet gitterdøren inn til hallen hvorfra trappen førte opp til annen etasje. Snart hørte jeg henne gå opp for å lukke vinduet på soveværelset. Lydløst snek jeg meg ut i gangen; hjertet mitt slo så voldsomt at jeg hadde vanskelig for å gå, men det slo iallfall ikke lenger av angst, men av forferdelse og glede. Jeg kunne se skinnet fra mors stearinlys på trappeveggen. Så fikk jeg se henne selv, og jeg styrtet frem. Først så hun bare forbauset på meg, uten å forstå hva som var skjedd. Så fikk hennes ansikt et rasende uttrykk, hun sa ikke et eneste ord, og det skulle da også mindre til enn dette for at man i dagevis ikke henvendte seg til meg. Hvis mor hadde sagt noe, ville det ha vært en innrømmelse av at det gikk an å snakke til meg igjen, noe som ville ha forekommet meg enda forferdeligere, som et tegn på at den straff jeg hadde i vente var av et så skremmende omfang at en taus misbilligelse måtte forekomme helt latterlig i sammenligning. Et ord, det ville ha vært den ro med hvilken man svarer en tjener når man nettopp har besluttet å gi ham avskjed, eller det kyss man gir en sønn som skal ut i krigen og som man aldri ville ha innrømmet ham hvis man hadde hatt anledning til bare å være sint på ham i to dager. Men nu hørte hun min far som kom opp fra badet hvor han hadde vært og kledt av seg, og for å unngå den scenen han ville komme til å lage, sa hun med en stemme som var helt gråtkvalt av sinne: «Vekk med deg, vekk med deg, så iallfall ikke din far får se at du har stått her og ventet som en avsindig.» Men jeg gjentok: «Kom og si god natt til meg,» skrekkslagen over å se at gjenskinnet fra fars stearinlys allerede steg høyere og høyere opp på veggen, samtidig som jeg spekulerte nettopp i fars ankomst og håpet at mor under situasjonens press skulle si: «Skynd deg inn på værelset ditt, jeg skal komme efter.» Det var for sent, der stod far foran oss. Og uten å ville det mumlet jeg disse ordene som ingen hørte: «Jeg er fortapt».

                Det ble ikke slik. Min far inndro ustanselig tillatelser som var blitt gitt meg i større pakter som jeg hadde inngått med mor og bestemor, for han brydde seg ikke om «prinsipper» og det gikk ikke an å argumentere med ham om «menneskerettigheter». Av helt vilkårlige grunner, eller til og med uten grunn, kunne han i siste øyeblikk nekte meg en utflukt som var så sedvanlig, så selvskreven at man ikke kunne frata meg den uten alvorlig løftebrudd; eller han kunne også, slik han hadde gjort i aften, si til meg lenge før fastsatt tid: «I seng med deg, ingen protester!» Men fordi han ikke hadde noen prinsipper (i bestemors betydning av ordet), så kjente han heller ikke til noen virkelig ubønnhørlighet. Han så et øyeblikk på meg med et forbauset og ergerlig uttrykk, og så snart mor skyndsomt og ulykkelig hadde forklart ham hva som var skjedd, sa han: «Men gå med ham inn, siden du nettopp sa du ikke var søvnig, bli litt inne hos ham, jeg trenger ikke til noe.» «Men kjære deg,» innvendte mor forsiktig, «det spiller da ingen rolle om jeg er søvnig eller ikke, man kan da ikke gi barnet den vane –.» «Men det dreier seg da ikke om å gi ham noen vane,» sa min far og trakk på skuldrene; «du ser vel at gutten er ulykkelig, han ser jo helt fortvilet ut. Herregud, vi er da ikke bødler! Når han først er blitt syk, tenker jeg du kommer på andre tanker! Og siden det nu er to senger på værelset hans, kan du jo be Françoise om å gjøre i stand den store sengen til deg så du kan ligge inne hos ham denne ene natten. Så, god natt med dere, jeg som ikke hører til de nervøse går og legger meg.»

                Man kunne ikke takke min far, man ville bare ha irritert ham med det han kalte følerier. Jeg ble stående uten å våge å røre på meg; han stod fremdeles der foran oss, mektig, i sin hvite nattskjorte under det rosa og fiolette kasjmirsjalet som han pleide å vikle rundt hodet efter at han var begynt å lide av nevralgiske smerter, med den samme bevegelsen som Abraham i trykket efter Benozzo Gozzoli som Swann hadde gitt meg, der han befaler Sara å gå med Isak. Det er mange år siden nu. Veggen i trappen hvor jeg så skinnet av fars stearinlys stige oppover, har for lengst opphørt å eksistere. Også i meg er mange ting blitt borte som jeg hadde trodd skulle vare bestandig, og andre er blitt bygget opp som har avfødt nye følelser, sorger og gleder som jeg ikke hadde kunnet forestille meg den gang, på samme måte som det nu er blitt vanskelig å forstå de gamle. Og det er meget lenge siden min far for siste gang kunne si til mor: «Gå inn til gutten.» Slike timer vil aldri komme tilbake igjen. Men når jeg hører godt efter, har jeg i den siste tiden atter begynt å skjelne de hulkene som jeg klarte å holde tilbake foran far, og som først brøt ut da jeg var blitt alene med mor. I virkeligheten har de aldri opphørt; og det er bare fordi livet nu tier mere stille rundt meg at jeg kan høre dem på ny, som disse klokkene i klosterkirkene som om dagen dekkes så fullstendig av storbyens larm at man skulle tro de var stanset, men som begynner å ringe igjen når det blir stille om aftenen.

                Mor tilbragte denne natten inne hos meg; i det øyeblikket da jeg hadde gjort noe som var så galt at jeg var forberedt på å bli sendt hjemmefra, innrømmet mine foreldre meg mere enn jeg noen gang hadde oppnådd av dem som belønning for en rosverdig handling. Selv nu da den ga seg uttrykk ved en slik uventet nåde, bevarte min fars oppførsel overfor meg dette tilfeldige og umotiverte preg, som skyldtes at den som regel snarere var et resultat av en øyeblikkelig innskytelse enn av en forutfattet plan. Og det jeg kalte hans strenghet når han sendte meg i seng, fortjente kanskje mindre denne betegnelse enn den holdning min mor og bestemor inntok, for fars natur, som på visse punkter var mere forskjellig fra min enn deres var det, hadde antagelig ennu ikke ant hvor ulykkelig jeg var hver aften, noe min mor og bestemor meget godt visste; deres kjærlighet til meg var imidlertid sterk nok til at de motsatte seg tanken på at jeg skulle skånes for lidelsen, de ville at jeg skulle lære å overvinne den så jeg kunne få bukt med min nervøse følsomhet og styrke min vilje. Når det gjaldt min far, hvis kjærlighet var av en annen sort, tviler jeg på om han ville hatt et slikt mot, han som, når han for en gangs skyld hadde forstått at jeg var ulykkelig, hadde sagt til mor: «Gå inn og trøst ham.» Mor ble på værelset mitt denne natten, og det var som om hun ikke ville la noen bebreidende tone få ødelegge disse timene som var så forskjellige fra det jeg hadde hatt grunn til å håpe på; for da Françoise, som hadde forstått at det foregikk noe helt usedvanlig da hun fikk se mor sitte på sengekanten og holde meg i hånden og la meg gråte uten å skjenne på meg, kom og spurte: «Madame, hva er det i veien med Monsieur siden han gråter slik?» svarte mor henne: «Han vet det ikke selv, Françoise, han er nervøs; gjør fort i stand den store sengen til meg, så kan De selv gå opp og legge Dem efterpå.»

 

Fra På sporet av den tapte tid, 1913–1927. Oversatt av Anne-Lisa Amadou.

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.02.2013

© Cappelen Damm AS